Nå har det gått ett år.

For English press Here

For noen dager siden var den offisielle datoen for separasjonen og ved en tilfeldighet sammenfaller det med dagen vi møttes for 22 år siden.

Et halvt liv har gått siden det første møtet, jeg fyller 44 år om ikke så lenge.

Låten How long will I love you fremført av Ellie Goulding er vel ganske representativ for mine følelser for ham og kanskje ikke den rette låten å høre på akkurat nå, jeg må innrømme at det renner en tåre eller to når jeg hører på denne sangen.

Hvordan kan dette skje lurer du kanskje på, hvis jeg fremdeles har slike følelser.

Nei, jeg vet ikke. Vi er bedre venner nå enn den siste tiden vi var gift.

Dessuten kan man bare ikke viske bort et halvt liv sammen. 

Planen var at vi skulle bli gamle å grå sammen, kanskje bli besteforeldre og kose oss med å se neste generasjon vokse opp. Stå eller sitte sammen og kunne si "Husker du da barna var mindre, disse små gjør akkurat det samme" eller "husker du det uttrykket", mimre om tidligere tider 

Det ser ikke ut til å skje nå, vi slet hverandre ut og ble gamle og grå mye tidligere. 

Foto: Anastasia Khan

Det har vært et annerledes år, fra å være en som har hatt barna rundt meg hele tiden til ett år hvor jeg til tider må vinke adjø når de skal til sin far.

Det har vært sårt det må jeg innrømme. "Nyt fritiden din" får jeg høre og jeg prøver. Jeg forsøker å være med på forskjellige arrangementer, møte venner, men alt med et halvt hjerte.

Til dere som jeg har truffet og vært sammen med det siste året vil jeg si: Det er ikke deres feil det er mitt, men jeg har satt stor pris på at dere finnes og vært der for meg.

Jeg kunne ha skrevet mye mer om følelsene, men tenkte dere skulle få slippe å lese om hvordan  jeg sipper.

Jeg får tenke positivt på dette, jeg har helsen min og familien har jeg fremdeles rundt meg, dog litt amputert.

Ha en fin kveld og mange klemmer