Når hans venner blir dine

Når hans venner blir dine og så blir det slutt....

I helgen som var skulle det ha vært vår 18 års bryllupsdag, men etter 17 år og noen måneder ble vi separert.

Det er trist, men vi gikk fra hverandre som venner og som venner trodde jeg at det ville bli enklere. Enklere å samarbeide om barna og det å møte hverandre ved jevne mellomrom.

Det jeg aldri tenkte på, var vår felles sosiale omgangskrets. 

Frem til nå nytligen har vi vært invitert til våre felles venners selskap, 

vi har gått og vi har gjort som vi alltid har gjort, vært hyggelige og hatt det koselig.

I helgen hadde en annen av disse vennene et selskap som vi alltid har vært inviter til, 

men denne gangen var ikke jeg det.

Hvordan føltes det? 

Jo det var litt rart, kanskje litt sårende, i hvertfall når andre felles kjente spør om vi sees på festen.

Dette er en person jeg har kjent i 20 år, dog ikke like lenge som min mann og vi slet ikke ut telefonen for å snakke med hverandre akkurat, tvert i mot.

Nå skal det også sies at det er de som er venner og tenker jeg etter har jeg aldri  vært direkte invitert til disse selskapene selv om de andre konene til kompisene har vært det. Min invitasjon har gått via min bedre halvdel. Ja der var svaret der, kanskje jeg aldri ble en del av gjengen, 20 år...... Jeg tenkte at det mest sannsynligvis  var fordi de ikke hadde min e-post adresse, men det vet jeg at de har, i hvert fall hun hans bedre halvdel.

Det har hendt at min mann ikke har kunne gå i noen av disse selskapene på grunn av jobb eller reise og da har jeg gått alene og vi har alle hatt det gøy og veldig hyggelig.

Om noen lurer, har ikke jeg heller invitert til "vårt" høstselskap. Det har ikke vært noe vårt å invitere til og dessuten så har jeg ikke akkurat følt meg helt tipp topp den siste tiden.

Jeg må innrømme at det plutselig føltes veldig ensomt og jeg har i all min dumhet gjort en av de største feilene en jente oftest gjør når de får seg en kjæreste, en etter en har jeg latt mine egne venner forsvinne og min omgangskrets opp gjennom årene har hovedsaklig vært hans.

Jeg sier ikke at jeg ikke kjenner noen andre, for det gjør jeg. 

Jeg tenkte bare aldri på at dette ville skje, at noen som har blitt felles venner ikke vil invitere enten den ene eller den andre, for vi skiltes som venner og ingen må ta parti på noen måte.

Hvor vil jeg med dette?

Vet ikke, rabler bare ned litt tanker, følelser, frustrasjon osv.
Mulig jeg synes synd på meg selv, det er desember og i desember er som regel alle helgene fult opp med gjøremål, vennebesøk og vi er sosiale. Jeg satt ikke akkurat alene sist lørdag, jeg hadde barna hos meg og min mor, bror og niese kom en tur innom på dagen.

Kanskje det jeg vil si er, uansett om vi er kvinner eller menn. Pass på ditt eget sosiale nettverk, for en dag kan det hende det blir slutt og noen ganger ender ekteskap verre enn vårt. Slutt og slutt, vi er separerte og jeg blir fortalt at det er som en prøveperiode og at mange finner tilbake igjen.

Å vel, c'est la vie, sånn er livet, shit happens.

Jeg får være optimistisk og tenke positivt.

Solen står alltid opp igjen i morgen:)
Det blir ikke bedre enn hva du gjør det til selv, dessuten er det snart Jul og alle hjerter gleder seg sies det:)

Klem

PS Jeg har blitt kjent med mange hyggelige bloggerinas her inne og setter utrolig pris på samværet med dere når vi møtes utenfor bloggesfæren:)