Egentlig ikke meg.

Noen av favorittene det siste halve året.

Jeg har ikke brukt så mye skjerf opp gjennom årene, kjøpt ja, men ikke brukt.

Etter fylte førti så har jeg tatt litt av. Jeg pynter meg mer og er mer forfenglig, førtiårs krisen?

Det ene skjerfet øverst i venstre hjørnet ville jeg kanskje ikke kjøpt selv. Før vi reiste fra Korea inviterte naboene oss på middag og det var veldig hyggelig, men plutselig hadde fruen en meget fornem pose i hånden, en avskjedspresang. I posen var det en like fornem eske og i den dette skjerfet, takk for den fine tiden sammen sa hun. Jeg hadde hakeslepp og måtte summe meg å få lukket munnen så fort så mulig. Hva sier mann og hva gjør man? En takk og en klem så klart, følte liksom ikke at det var nok.

Før vi reiste hjem til Norge var vi på en liten ferie runde rundt omkring i asia bla. Singapore, der var jeg innom Tiffany & Co og kjøpte denne pennen. På selve dagen for avreise, banket jeg på døren og ga henne presangen, hun virket oppriktig glad selv om det ikke var favoritt merket hennes. Hun er glad i Hermes, første gangen jeg var på shopping tur med henne var en opplevelse. Vi var i Hermes butikken, det var å se de rike damene på TV, men på nært hold. Jeg tror ikke det er sunt for vanlige nordmenn å være med på sånt. Det sies jo at hvis man kommer over en isolert befolkning så skal man ikke gi dem noe som de vil savne, lengte etter eller krangle seg i mellom. Det skaper uorden i deres liv og samfunn, jeg tror at det kan skje med oss vanlige også, merker jeg tøyer grensen på mine innkjøp og angrer som en hund etter på, men veldig lykkelig i øyeblikket. Da jeg var 26 til 29 år bodde vi i Hong Kong og man hadde all verdens luksus rundt seg da også, men man var fremdeles i en etableringsfase og hadde yngre barn å ta seg av så fokuset ble ikke på seg selv på samme måte. Dessuten var man kanskje litt mer på det kopierte markedet og tok seg ikke råd til råflotte ting på samme måte som i dag.